Plutselig sitter jeg her i sofaen og skriver mens jeg har en helt fersk baby på magen istedenfor inni. For en fantastisk følelse!

Torsdag kl 13.03 så hun verden for første gang.

Egentlig skulle hun ha vært i magen i et par uker til, men pga litt små»komplikasjoner» ble det framskyndet litt. Det har vært tre greier underveis;
1. Min bekkenbunn (som jeg skrev om i eget innlegg), som var hovedgrunnen til at vi først fikk beskjed om at vi skulle settes i gang to uker før termin.
2. hun har vært ganske liten. Dette er genetisk, hun har hatt det fint der inne, men man får litt ekstra oppfølging når babyen er liten. Hun har fulgt sin egen kurve og vokst som hun skulle, på 25-percentilen. (altså blandt de 25% minste – som jo faktisk er hvert fjerde barn – så overhodet ingen krise). Men dette ledet til at vi fikk hyppige ultralydkontroller, som avdekket at..
3. Hun satt i seteleie hele veien. Da vi kom til uke 36/37 og hun fremdeles satt i samme posisjon, ble vi satt opp til vending og igangsettelse uka etter. Setefødsel er større risiko, som man vil helst unngå om man kan. Siden dette er det tredje barnet mitt, var det større sannsynlighet for mulighet til at ytre vending skulle funke, og forsåvidt også for at en setefødsel ville gått greit.

Så jeg forberedte meg selvsagt på det «verste»; på setefødsel og eventuelt keisersnitt, noe jeg absolutt ikke har lyst til (mye større rehab etterpå, det er et stort inngrep!).

Onsdagen og vår sykehusavtale om ytre vending kom. Vi var ganske spente på hva som kom til å skje de neste timene og dagene, da vi kjørte til Ahus.

Vendingen var noe av det mest ubehagelige jeg har opplevd. Med lett venacava syndrom, var det å ligge på ryggen helt jævli, + faste siden kvelden før som også er jævli når man er gravid, + at to damer står å trykker på magen og flytter på alt inni der.

De fikk løftet rumpa hennes opp av bekkenet mitt, dytta henne opp og dytta hodet litt fremover – og over i tverr. Her måtte jeg ha litt pause, og jeg vurderte sånn helt seriøst «skal jeg bare gi meg nå og gå for KS». Tverrleie er jo selvsagt det minst gunstige av alt, her blir det KS uansett. Men så tenkte jeg «heller et helvete nå enn et helvete imorgen», så vi fortsatte – og plutselig var hun faktisk rundt! En helt sinnsykt stor lettelse, det gjorde liksom alt så innmari mye «enklere»!

Jeg har visst hatt litt lite fostervann – igjen genetisk og forskjellig fra person til person og svangerskap til svangerskap – men det gjorde det vanskeligere å snu henne rundt, så de mente at hun sannsynligvis ikke ville klare å snu seg igjen. Så roen senket seg litt hos oss.

Da var planen videre igangsettelse, noe som kan ta ganske lang tid. Jeg håpet på baby til torsdagen, men regnet vel heller med til fredag.

Så det ble ballong for modning, og når den datt ut etter 6 timer, ble det en modningspille. Det ble siste action før kvelden, for kl 22 er det natta på sykehuset, og da var de veldig på at de ønsket at vi skulle sove godt for å samle krefter til neste trinn – istedenfor å sette inn flere tiltak og eventuelt få en fødsel på natta.

Jeg begynte å få litt smårier, som gikk litt opp og ned. Underveis på natta fikk jeg paralgin forte for å klare å sove, og de monitorere babyen i magen ganske ofte. Og selvsagt ble det gjort annenhver gang med hun jeg delte rom med.. Så at det ble så mye søvn var å ta litt i 😉

På morgenen hadde jeg 3-4 cm åpning, med sterke men uregelmessige rier, og det var nok til at jeg ble sendt fra observasjon og over på føden. Som flergangsfødende kan «alt skje», og de ville ikke risikere at ting plutselig eskalerte på feil avdeling. Jeg tenkte nå at jeg ville bruke lang tid på dette, følte ikke egentlig på at noe «var i gang» – jeg hadde blitt hjemme om jeg hadde hatt disse riene hjemme. Så jeg lot Chris ta en rolig morgen hjemme (han kunne jo selvsagt ikke være der på natta ifht visittider osv). Men det var veldig godt da han kom kl 0900, og jeg hadde nok ikke tenkt så mye over det. For da han kom inn på rommet, begynte jeg bare å gråte masse. Det hadde vært en lang natt  med mange tanker og endel smerte, og jeg savnet nok noen å dele det med. I det han kom, kom også jordmor fra føden og hentet meg inn, og jeg klarte ikke å slutte å gråte – alt ble så utrolig sterkt og jeg tenkte så mye på den lille babyen jeg etterhvert skulle få se og holde.

Over på føden ble jeg liggende i ca 1 t før vi tok vannet. Mat og hvile var litt av poenget med den pausen. Chris og jeg så på Netflix og chilla greit, men etter vannet ble tatt, tok riene seg raskt opp. Etter ca en halvtime tok jeg i bruk lystgassen (jeg eeeelsker lystgassen!! brukte den på de forrige to, og det gjorde susen ;). Det tok en liten stund, 15-20 min, og jeg hørte jordmor fortalte Chris at jeg fortsatt var på 4 cm. Jeg tenkte hva i helvette, dette kommer jo til å bli et mareritt om det skal gå i dette tempoet.

Når jeg har de verste riene, ligger jeg sideveis og gjør «reke»-bevegelsen; trekker meg sammen og strekker ut. Jeg synes den bevegelsen hjelper litt til med smertene. Jeg har ikke tenkt over det før underveis nå, som det kom ganske av seg selv, og jeg gjorde akkurat det samme med Milla og Markus. Akkurat som om kroppen bare vet.

Jeg lå på siden, skrått over senga, med armene rundt chris, og jordmor på andre enden der jordmor skal være.

Så fikk jeg med meg noe om «press». Jeg spurte om jeg skulle presse om jeg kjente at jeg skulle det. Og da fikk jeg go for det. Jeg var ganske i min egen verden av tanker, smerter og lystgass, så jeg fikk ikke helt med meg alt de sa, det var nok å takle riene.

Men da begynte jeg å presse da. Og jeg feis noe helt jææævli – rett i trynet på jordmora! «faen jeg feis» sa jeg, og begynte å le, og hverken Chris eller jordmor klarte å holde igjen, så vi alle tre hadde tidenes latterkrampe der midt underveis. Men jeg måtte nå fortsette.

I det babyen kommer ut, er det rett og slett ingenting annet enn å si at det gjør vondt. Det sprenger helt sinnsykt. Jeg har vært igjennom det før, og akkurat her nå gruet jeg meg litt  til det «siste» presset der hodet skal helt igjennom. Men det jo faktisk ingen utvei, det er bare å bli ferdig med det. Så jeg fullførte, og plutselig lå hun på brystet mitt. En helt fantastisk og merkelig følelse. Kroppen har vondt, bena er skjelvne, og babyen min som nettopp lå inni magen, har fått et ansikt, en stemme, en kropp å kjenne på og holde. Bevegelsene hennes kjentes utenpå meg, og ikke inni. Det er utrolig merkelig og fantastisk på samme tid.

Og så såklart kommer tiden da man må presse ut morkake. Man tenker at man er ferdig, men så kommer den der som et sånn stikk i siden. Jeg sa vel faktisk høyt at «nei, det vil jeg ikke». Barnslig herfra til helvete, men jeg var ikke med på å skulle presse ut noe mer der nå. Men man må jo bare. Man kan jo ikke gå med en morkake der. Så vi fikk nå ut det også, da.

«Nå må du ligge i ro så jeg kan undersøke litt her» sa jordmor. «NEI, nå er vi ferdig» svarte jeg. «Må du sy?» spurte jeg, som ble sydd ved begge de to andre. «Nei, her er det ingen rifter. Du er helt fin!». FJOH for en lettelse!!

For en utrolig fantastisk opplevelse! Litt smerter må man jo rett og slett regne med, men søren for en fin opplevelse det er totalt sett. Den enorme stoltheten av å ha klart det, og rett og slett klart det igjen, er helt ekstrem.

Det hadde tatt 1,5 t fra vannet ble tatt ca 11:30, til hun var ute, 13:03. Jeg skjønner nå at observasjonsposten ville ha meg over på riktig avdeling 😉 tredjemann kan komme fort, sa de. Og joda, det stemmer det 🙂

Selvsagt var jeg sliten og medtatt. De ga oss en ekstra time eller to inne på fødestua (jeg ba om det selv). Så trengte de fødestua til neste «kunde», og vi hoppa oss inn på et annet rom der vi kunne hente oss litt og spise og sånt. Og såklart, den obligatoriske tissinga man må gjøre for å få lov til å komme på hotellet.

Etter en fødsel produserer kroppen mer urin for å få ut væske, og det er viktig å få den urinen ut.. Men med hevelser og sår er det ikke alltid like lett å kjenne at man vil tisse, eller å faktisk klare det. Med Milla fikk jeg epidural, og kjente ikke at jeg måtte tisse i det hele tatt. Så satte de kateter og fikk ut typ 800ml.. så, kroppen kan være en luring der. Jeg klarte nå å få ut litt, nok til å kvalifisere for hotell.

Siden lillemor var så liten – 2610 gram – ble det tatt litt blodsukkertest etc av henne som sa om hun kvalifiserte til hotell. Og det gjorde hun! Så da gikk vi ned til transportområdet, og ble henta av en golfbil som kjørte oss under hele anlegget og over på barselhotellet.

Der spiste vi litt, og kl 17 henta Chris barna så de fikk komme å hilse på. Vi hadde ringt dem 1530 da de var ferdig på skolen, og begge to ble helt i ekstase. Det er viktig for oss å få involvert dem i så mye som mulig, så selvsagt skulle de få komme å hilse på lillesøster og se at mamma hadde det bra. Det har vært en bekymring spesielt for Milla, dette med fødsel osv.

Med en «kort» og grei fødsel, var formen min ganske bra! Jeg var oppe å gikk med en gang, og det har rett og slett vært utrolig deilig.

Første natta vår med Ella på hotellet var utrolig fin. Stort sett våken med henne  som var litt urolig, men det må man jo bare regne med. Det er en stor omveltelse å komme til verden, og mange babyer er litt kvalme og slitne etter fødselen. Selvsagt blir man litt urolig av det. Hun tok pupp med en gang, så ammingen kom i gang fra minutt 1. Det hjelper jo på, så vi hørte ikke så sinnsykt mye til stemmen hennes de første dagene.

Men vi synes rett og slett hotellet var kjipt, og mange andre urolige babyer holdt oss våkne på natta. Så vi dro hjem fra barselhotellet allerede 20 timer etter fødsel, fredag formiddag. Vi bor så nærme, så det føltes helt fint. Lav terskel for å dra tilbake dersom noe skulle virke rart.

Vi fikk dermed slappe av hjemme på vår egen sofa på fredagen, og det var sinnsykt digg.

Vi dro tilbake på kontroll på Ahus på søndag, og på veiing av henne da hadde hun gått opp i vekt (de fleste babyer går ned i vekt etter fødsel) – så hun også har trivdes hjemme 😉

Mine 3 fødsler har desidert vært mitt livs 3 beste opplevelser. Jeg er nesten (bare nesten) litt vemodig over at denne runden er ferdig.