Hva er det beste med å spise kake? å bestemme seg (gi seg selv «tillatelse») for å spise den, eller det å faktisk spise den?

Når vi blir stilt ovenfor et sånt valg, vil våre instinkt fortelle oss at vi «er sulten, at den smaker godt, dette trenger jeg». Så kommer andre deler av hjernen på banen og sier «dette går utover langtidsmålet, du har spist nok, du skal ikke spise kake i ukedagene» etc. Da kan man enten lytte til logikken som forteller at «dette ikke er riktig valg», eller man kan rasjonalisere ovenfor seg selv «jeg kan jo bare løpe litt ekstra imorgen, jeg har spist lite idag så kaloriene går bra, jeg har jobba så hardt at dette fortjener jeg». 

Kjennes kjent ut?

Når du så har tatt en beslutning, vil hjernen din belønne deg med en shot dopamin, fordi du har bestemt deg.

Det gir følelse av velvære. Tilogmed kanskje bedre enn kaka faktisk smakte?

Men – det det også vil si er at, om du klarer å bestemme deg for å ikke spise den kaka, vil du like fullt kunne få den samme gode følelsen – nettopp fordi du belønner seg selv med økt viljestyrke og målfasthet. 

Vi mennesker er vanedyr, vi bruker vaner for å gjøre ting enklere for oss selv. Det kan være både en last og en hjelper. Jeg velger å se på det som hjelp! Jeg kan selv «programmere» mine vaner – jeg kan velge å tenke annerledes, velge mine handlinger og hva jeg ikke gjør. 

Når handlingene mine går i mønster over en viss tid (for noen tar det kort tid, andre lenger, avhengig av tidligere erfaringer, mønstre osv), vil de etterhvert bli vaner. Når det er en vane, skjer det «av seg selv». Man bruker mindre ressurser på å tenke på den måten/handle på den måten man en gang syntes var vanskelig. 

Og bare for å ha sagt det så er ikke jeg «anti kake» eller noe sånt altså. Det er et eksempel. Det er heller tankesettet jeg er ute etter, som jeg synes er spennende. Vær bevisst og gjør det som skal til for at du har det awesome i dag OG awesome om 20 år.