Tiden går, og vipps var man halvveis på vei med sitt tredje barn! Med et lite desember/nyttårsbarn i vente, føles det egentlig som om tiden står stille. Men likevel var man plutselig halvveis!
Det blir liksom små milepæler hele veien som man gleder seg over;
- Uke 12 da abortrisikoen reduseres drastisk,
- uke 16 da livmoren «kommer opp av bekkenet» (mtp slag mot magen etc),
- uke 19-ish med ordinær ultralyd, uke 20 som er halvveis,
- Uke 22 når man kan begynne å sende inn permisjonssøknad til nav
- uke 23 som er «minstegrense» for når legene klarer å redde en for tidlig født baby
- Uke 27 når man går inn i tredje trimester
- Uke 30 når man er i siste 10-tall
- Uke 38 når man er «i termin».
Så å nå være over halvveis er utrolig godt, spesielt i en periode der det føles som om alt bare står i ro. Jeg hater vinteren, men nå kunne desember gjerne bare ha kommet.
Men det er godt å ha litt tid på seg også. Til å la de barna som er her fra før av få vende seg til tanken. Å ha en periode der man kan få unna litt ting man burde fått unna. «Neste» litt, gjøre klart og forberede.
Jeg er også heldig som har kjent det lille bøllefrøet sprelle i magen fra ganske tidlig. Første lille spark/bevegelse var i uke 12 allerede. Og så har det økt jevnlig hele veien derfra. I uke 14/15 kunne det kjennes utenpå. Nå er det fullt bonanza, og kan både sees og kjennes både når jeg står og ligger.
Jeg har jo gjort dette to ganger før og det kjenner jeg er ganske digg, å være trygg og rett og slett ikke så veldig bekymra for så masse. Alle svangerskap er forskjellig og det er det denne gangen også, men likevel vet jeg sånn ca hva jeg går til. Og det føles bra.
Jeg tenkte å skrive litt om trening og svangerskap også, tar det i neste innlegg. samme med jobben min nå som jeg er gravid. Hva skjer da, liksom?
Så det betyr at jeg vil prøve å blåse litt støv av bloggen igjen
