Forrige uke fikk jeg den fantastiske beskjeden om at jeg fikk jobb i et brannvesen! En helt surrealistisk følelse, rett og slett. Etter 3 år med «CV-bygging», trening, søking og opptak, gikk det endelig. Det er nesten litt sånn, «hvem er jeg nå», som jeg ikke skal søke og dra på opptak mer.
Jeg begynner med kursing i juni, og i juli blir det turnus – og så skal det være litt kurs og jobbing om hverandre de neste åra.
Følelsen av å ha klart et så stort mål er vanskelig å forklare. Jeg «mimrer» eller tenker litt tilbake til da jeg faktisk bestemte meg for å gå for dette – jeg ante ikke hvor mye jobb det faktisk kom til å bli. Men – etterhvert som jeg hadde gjort noe, ble det liksom naturlig å bare gjøre litt til. Jeg hadde en tanke om at jeg «hver dag» skulle gjøre «noe» som var relevant for jobben; om det var å pugge på en mattegreie, øve på noen gater eller kart (både i Oslo, og omegn hvor jeg har søkt – og fått jobb), gjøre noe relevant trening (svømming, løping, mølletest). Eller de større tingene som å dra på kurs, eller etterhvert også å jobbe hos Viking.
Siden jeg ikke har hatt den samme bakgrunnen som mange av de andre søkerne som har planlagt dette siden de var små (forsvaret, fagbrev), så har jeg virkelig måttet stå på og jobba intensivt etter jeg først bestemte meg (jeg burde jo bare ha bestemt meg før!! hehe, lett å si i etterkant). CVen min, min fysiske form, mine erfaringer og min kunnskap er noe jeg selv kan gjøre noe med, hele tiden. Det er innenfor min kontroll. Jeg har ikke kunnet kontrollere mine «konkurrenter»/medsøkere, kun meg selv. Og det er det som har motivert meg aller mest gjennom hele prosessen. Rett og slett basic ting jeg lærte på kurs i mental trening hos Cecilie Ystenes i 2014 🙂
Litt geeky her nå, men gjennom disse årene har jeg lært så utrolig mye om meg selv, og hva jeg faktisk er kapabel til å gjøre. Jeg har opplevd mye motgang, ting som kunne ha stoppa meg (brukket tå, halebein, runners knee, praktiske greier med kursing, penger til kursing, og litt andre private shit som man kunne vært foruten) – så jeg er stolt over å sitte her nå. Så JA jeg har vært nede og tenkt at «faen dette går jo aldri» – men den tanken har jeg ikke latt sitte – jeg har jagd den bort ved å gjøre noe relevant og å holde fokus på målet. Jeg er ikke en som tror at alt skjer av en mening, jeg tror ting skjer som konsekvens av noe annet (som hardt arbeid og gode valg) – men det har vært noen situasjoner der jeg tenker «er universet imot meg her eller??». Så kanskje det var meningen at jeg skulle vente til nettopp dette brannvesenet og nettopp på denne tiden.
Jeg får jo såklart spørsmål fra PT kunder nå om «hva skjer med oss nå??». Jobben jeg nå endelig har fått, er i turnus. Dvs at jeg kommer til å ha flere dager der jeg kan fortsette å ha PT timer. Så _dont panic_ jeg forsvinner ikke!
