I dag går jeg tilbake til fødsel og vanskelige temaer i etterkant av det. Hensikten min er et ønske om at disse tingene kan prates om, å fjerne noe av skammen rundt det. Jeg forstår godt at man ikke alltid ønsker å ta opp disse temaene, og det er tid og sted for alt. Likevel er det så mange som går med problemer i stillhet, som kjenner på skam, og det går ut over livskvaliteten. Når man får barn, har man så innmari mange år igjen å leve. Å la livet stoppe pga noe som dette, er trist.
En veldig god venninne av meg har en sterk historie. Hun fortalte om dette til meg ganske tidlig, og jeg har «hele tiden» visst dette. Jeg vil si at jeg beundrer henne som har fortalt, og som hun sier selv; «vært raus på å dele». Dette har gjort at mitt syn på dette også har blitt bredere.
Først vil jeg si at da jeg fikk høre historien hennes for mange mange år siden, endret jeg ikke synet mitt på henne. Hun var og er den samme personen for meg. Jeg tenkte aldri noe negativt, jeg tenkte aldri at det gjorde noen endring i vårt forhold eller hvordan jeg så på henne som menneske eller venn. Jeg følte med henne, fordi jeg syntes det var en kjip situasjon for henne – og jeg fikk forståelse for hvordan ting noen ganger ble.
Jeg tenker jo selvsagt at dette går tilbake igjen til mitt tilfelle – at dette er en ting som er kjip for meg, men den endrer jo ikke meg som menneske og person for det. Situasjonen min skaper ikke meg, jeg er fremdeles den samme. Det tror jeg mine venner og bekjente også tenker om meg. Derfor kan jeg være åpen, og fortelle.
«Jeg var på et inkontinensmestringskurs, og der var det kjempemange som ikke en gang hadde sagt hva som feilet de til sine nærmeste. Ikke mann og ikke nære venninner. De opplevde å miste folk rundt seg og gå glipp av masse fordi de ikke kunne si det som det var. Helt forferdelig at det skal være sånn. Jeg for min del deler (av og til litt for) raust og det tror jeg har gjort livet veldig mye lettere å leve!»
Min gode venninne
Jeg ønsker å få fram nettopp dette, for at dere som har gått i stillhet om disse temaene skal kunne fortelle deres nærmeste, og få forståelse i noen situasjoner som kanskje blir litt annerledes enn de var. Så her skal dere få lese hennes historie. Det er ikke ment som skremsel, men som hey, dette kan vi faktisk prate om! og at man er ikke alene i dette.
Her er hennes historie.
«Jeg fødte i seteleie for 7,5 år siden. Barnet kom ikke skikkelig ned i bekkenet tross full åpning, og ble presset gjennom en lite forhåndstøyet bekkenbunn på veldig kort tid da det plutselig ble dramatisk. Dette medførte en rift i muskulaturen i bekkenbunnen. Altså ingen synlige ytre skader.
Jeg hadde født før, men merket at smertene og ubehaget i bekkenbunnen var helt annerledes enn sist. Jeg forsøkte å ta dette opp med helsepersonell, men ble ikke hørt. Det er normalt å ha vondt etter en fødsel og føle at underlivet «raser litt ut», sa de. Etter noen uker ble jeg imidlertid veldig syk. Jeg hadde høy feber, kastet opp og hadde store smerter. Kunne verken ligge eller sitte, kun stå. Jeg ble undersøkt og de fant en verkebyll i bekkenet, midt mellom skjeden og endetarmen. Det ble drenert en halv liter puss og senere konstatert at dette fort kunne blitt livsfarlig om jeg ikke hadde fått hjelp da jeg gjorde.
Dessverre ble ikke dette slutten. Den første byllen ble ikke drenert skikkelig, og det oppsto nye. Det første året hadde jeg fire operasjoner i området for å drenere verkebyller. Jeg hadde manglende kontroll på urin og ingen kontroll på avføring i denne perioden og måtte ha bena krysset om jeg skulle stå oppreist på grunn av nedpress (tilsvarende som i slutten av svangerskap i hodeleie).
Tilslutt fikk de orden på infeksjonene, men de andre problemene vedvarte, spesielt nedpresset og avføringsinkontinensen. Legene på sykehuset jeg var tilknyttet forsto ikke hvorfor, og ingen trening eller tiltak som pacemaker hjalp. Da omtrent 3,5 år hadde gått ba jeg om en second opinion på et annet sykehus. MR tatt da viste massive og kompliserte skader i bekkenbunnsmuskulatur og indre og ytre lukkemuskel. Lukkemusklene var kuttet over og hadde naturlig nok dårlig funksjon av den grunn og musklene som skulle vært to tette lag var døde eller blitt til fett. Kun noen intakte fibre var igjen. Årsaken var antakelig at de ikke hadde hatt nervekontakt på 4 år. Både på grunn av operasjonene og kutting av nerver og på grunn av de gjentatte infeksjonene.
Jeg ble henvist videre til Hamar hvor Sigrid Bonde Tusvik sin «rompegudinne» jobber og ble operert av henne for snart tre år siden. Hun har forsøkt å rekonstruere bekkenbunnen og sydd sammen lukkemuskelen igjen. Resultatet har ikke blitt optimalt, men jeg merker en betydelig forskjell. Jeg har fått litt kontakt igjen med bekkenbunnen min og trenger ikke lenger å krysse beina (gjør det riktignok likevel, for det er vanskelig å endre sånne vaner). Jeg har også bedre tid til å komme meg på toalettet, men må ta mine forholdsregler både med mat og «dovaner». Må blant annet ha bena opp på en krakk og av og til flytte litt på «ting» fra inni skjeden for å få tømt både blære og tarm innimellom. På etterkontroll har jeg fått klarsignal for å bære frem flere barn (som evt. må tas med keisersnitt), men den risikoen tør jeg ikke utsette bekkenet mitt for 😉
Takk for at du tar tak i og bryter ned tabuer rundt dette, Helene. Det er fort gjort å føle seg alene i sånne problemer.»
Takk til deg for at du deler, kjære <3.
