Jeg har fått så mange gode meldinger fra så mange idag, etter mine siste storys på insta om noen slitsomme dager med baby. Hun begynte for et par uker siden, men nå på lørdag starta det for fullt – med mange timer sammenhengende skriking og gråt.
Jeg synes sånn egentlig at jeg har tålig kontroll på det meste – tålmodighet tilogmed. Men kjenner at når man har en som skriker og skriker og ingenting fungerer for å roe ned, da er det lett å kjenne at det koker litt i toppen.
Så jeg har fått noen spørsmål om det er kolikk. Er det det?
Vi var på helsestasjonen idag på 6ukerskontroll, og snakket jo selvsagt om dette. Jeg var så sliten at jeg egentlig hadde tårene hengende utapå øynene uten noen egentlig grunn, så det var bra timing å dra dit idag. For det hjelper å prate om ting, og å ha noen som kan komme med litt forståelse og innspill hjelper. Tips om semperdråper og Paracet.
Kolikk betegnes som gråt i minst 3 timer i døgnet i minst 3 dager i uka eller noe sånt. Vi er WAY BEYOND det, for å si det sånn. Men vanligvis kommer kolikk tidligere, og ikke ved 7 uker (hun er 7 uker idag!). Og så er jo gråt babyens eneste måte å få fortalt at det er noe som plager en på, så gråt er jo helt naturlig ved ganske mange ting, egentlig.
Utfra hvordan jeg nå har blitt kjent med min lille skatt, tror jeg at;
1. Hun trenger mye nærhet og kos, og vil helst sove oppå og inntil oss. Uten det, sover hun ganske lett, og våkner lett. Vi er mye ut og inn og hun må jo liksom være med på det familien skal (hente og levere de to andre, dra på butikken, osv osv), og da våkner hun når hun blir flytta på. Det tror jeg har gjort at hun har blitt avbrutt så mye i søvnen at hun blir mer urolig og sliter med å sovne igjen.
2. Jeg har ganske mye melk, og noen ganger kan det komme så mye på en gang at hun ikke klarer å få det unna. Da svelger hun mye luft, og får vondt i magen, og blir selvsagt sint for at ting ikke går som hun vil.
3. Hun har blitt så sinnsykt observant på omgivelser rundt seg – og vil følge med på alt. Men hjernen er ikke klar til å prosessere alt, og dermed lurer jeg på om det kan føre til overstimuli. SÅ jeg lurer på om vi må være flinkere på å skjerme henne når hun er våken.
Muligens en god kombo av disse tre? Det er så lenge siden de to andre var baby, så jeg husker liksom ikke så mye fra dem.. Men kan ikke huske at de holdt på slik som hun her gjør iallefall.
Men så kan det såklart være et utviklingstrinn også.
I går hadde vi en «topp» der hun hadde det kjipt fra 14tiden til ca 21-22. Da var vi helt utslitt! Og så.. Etter det har hun egentlig sovet 😉 Hun har sovet stort sett i hele dag – og det har vi også.
Min opplevelse av henne er at når hun får sine lengre soveperioder (og rekker å få noe dyp søvn), blir alt mye bedre. SÅ jeg har troen på at dette går fint 😉 Det er som babyer er, liksom. Man vet jo at det til tider er sånn som dette. Men det er fader meg slitsomt når det står på.
Å gå tur har tidligere hjulpet henne i søvn, men i går kveld tok det 30 min på tur før hun sovnet. Da var det ikke store praten mellom oss der vi gikk.. Det er vondt å høre på, men jeg følte nesten litt at etterhvert ble jeg litt «immun» mot det. Chris fant etterhvert ut at et raskt tempo på gangen hjalp henne å roe seg ned, og det tempoet var for hurtig for meg enda – så jeg ble hengende et stykke bak. Det kom endel litt morsomme («morsomme») tanker underveis. Feks, vi gikk forbi en murvegg. Og siden de var så langt foran meg, tenkte jeg, «hvis jeg bare steller meg bak denne muren her litt, så forsvinner jeg bittelitt bort fra dette her. Da ser dem meg ikke». Hahaha.. tenk å se en voksen person stå å gjemme seg bak en mur, fordi babyen gråter!
Man blir litt tullerusk. Men en annen tanke jeg hadde, var, det hjelper iallfall ikke om vi blir sure på hverandre oppi dette her. Med kortere lunte er det lett å bli irritert, og det gjør absolutt ingenting godt. Heller å faktisk huske på at han synes dette er like kjipt som meg, og ingen av oss har gjort noe for å ha det sånn (annet enn å få den babyen da. Det klarte vi fint begge to). Det er det der med at det gjelder å støtte hverandre selv når det er vanskelig, som noen ganger desverre er lettere sagt enn gjort. Å gi den klemmen selv når man egentlig ikke har overskudd til det. Det er iallfall viktig for meg. Å se hverandre oppi det kaoset den lille klarer å skape – uten at hun mener noe med det hun heller. Hun har bare vondt hun, og har ingen andre måter å fortelle det på.
Men som sagt – i dag har hun tydeligvis hatt en myyye bedre dag, og gitt oss litt rom for å hente oss inn igjen. Here we go, #babymomlife.
Kolikk eller ikke – I don’t know. Vi får se hva de neste dagene og ukene bringer. Jeg er optimistisk da. Det ordner seg 🙂
Og, en SHOUTOUT til alle dere med kolikk. Hold ut! egentlig, til alle oss mammaer! hold ut 😉
