Her om dagen hadde jeg en fin samtale med en gravid dame jeg trener. Det er hennes første, og hun er ca midtveis i et noe komplisert svangerskap. «Jeg føler ikke jeg får noe forståelse for at jeg vil trene», sa hun. Venninnene hennes kan si ting som «men er det ikke like greit å bare droppe treningen da, det blir jo ikke så mye trening når babyen kommer heller». Hun stilte seg selv spørsmålet, skal jeg bare resignere og gi opp, da?
Jeg hører andre bloggere få masse negativ respons på at de trener i svangerskap og etter fødsel. Jeg kjente litt på det selv at jeg ikke ville «skremme» noen rett etter fødselen og lot heller de første treningene gå i stillhet, men heldigvis har jeg ikke kjent på det presset de andre får – luksusproblem når man ikke har så mange følgere?? hehe.
Flere andre jenter som jeg har pratet med, blir så «glad» for å se at jeg fortsatt kan være meg selv selv om jeg får barn, ja selv med tre barn. At det gjør det mindre skummelt å tenke på at de selv en dag skal bli mamma. Mange har et inntrykk av det å bli mamma innebærer at man «mister seg selv» og egentlig bare kan gi seg selv opp. Både med tanke på kroppen, egne interesser, og til dels karrierelivet. Faktisk virker det som at jobb sånn sett er viktigere da enn egen helse og velvære (- det er jo så viktig å niholde på jobben igjennom hele svangerskapet, fordi man ikke vil være svak).
Men det er jo nettopp det det handler om. Egen helse. Velvære. Å ha det bra.
Det er jo (heldigvis!) ikke sånn at ved å få barn, så går man selv under. Noen velger det, og det får være deres sak. Men man kan helt fint være seg selv fullt og helt, samtidig som man også er verdens beste mamma for sine egne barn.
Som mamma (gjelder jo også pappa, selvsagt) er jeg den aller viktigste rollemodellen for mine barn. Jeg er den i verden de ser mest opp til. Jeg ønsker at mine barn skal ha et langt, sunt og friskt liv. Og det starter med meg. Om de ser meg som voksenperson som en som tar vare på meg selv, lærer de seg at det er en ting man skal gjøre. Ingen andre i hele verden kommer til å ta vare på en selv (selvsagt ens foreldre, men dette vil jo gradvis reduseres til man en dag står der som ferdig voksen og skal ut i verden). Jeg tenker at mine barn skal se at jeg ikke lar noe «hindre meg» i å gjøre det som skal til for å oppnå mine egne mål. Det å få barn er ikke et hinder, og jeg skal ikke ofre meg selv for dem. Vi skal finne en balanse i vår hverdag og vårt familieliv der det er plass til alle familiemedlemmene; ikke bare barna eller bare de voksne. Men litt av alt. Når barna mine blir voksne, skal ikke de se på seg selv og tiden de var små på som en belastning for meg, men heller en styrke. De gjør at jeg vil bli bedre. For dem, for oss, for familien vår.
Dette er viktige verdier for meg, som jeg vil vise, eller, lære, dem.
Dessuten er det selvsagt viktig for min egen helse, at jeg trener. Både fysisk – og psykisk! Jeg hadde ikke trengt å trene så mye som jeg gjør ut fra bare et helseperspektiv, da kunne jeg ha nøyd meg med mindre. Men, siden det er en interesse, en hobby, og ja faktisk jobb, blir det til at jeg bruker mer tid på det enn det jeg strengt tatt trenger. Mer tid på det enn gjennomsnittet. Og derav også mindre tid på andre ting. For meg er det et valg, en prioritet, å bruke mindre tid på andre ting, og mer tid på trening. Der andre kanskje er mer sosiale, strikker fine klær til barna, maler, synger i kor- der trener jeg. For alle som ikke er like gira på å bruke like mange timer som meg på trening, så trenger man som sagt ikke det for å få gode helseeffekter. Men det helsemyndighetene anbefaler er 30 min aktivitet om dagen, og det er faktisk et minimum – som jeg helt ærlig synes man som deltaker i et samfunn burde klare å få til. Men det er en annen sak 😉
Helsa gangner ikke bare meg heller. Den kommer i retur til barna mine (og samfunnet forøvrig). En mamma som er blid og fornøyd, som føler seg sterk og selvsikker. En mamma som ønsker å gjøre tiltak for å redusere risiko for livsstilsykdommer, som gjør det hun kan for å få et langt, friskt liv sammen med barna, og etterhvert barnebarna. Ja, jeg trener også for å en dag bli en tilstedeværende bestemor. Akkurat slik som min mamma har gjort for meg og mine små.
Det er ikke egoistisk å bruke tid på trening når man er forelder. Alt handler selvsagt om balanse, men jeg er helt sikker på at man klarer å finne en balanse der man også får mulighet til å trene 2-3-4 + økter i uka, uten at noen barn lider nød av det. Motivasjon, mål og mening vil selvsagt være avgjørende for det.
Det handler ikke om ekstremisme (som jeg har fått høre mange ganger ;)). Det handler om min egen helse, som gagner barna mine. Det handler om å ha en mamma som viser at å ta vare på seg selv er like viktig som å ta vare på de rundt seg. Tar man ikke vare på seg selv, vil man ikke kunne klare å ta vare på de rundt seg, er jeg overbevist om. På fly får man beskjed om å ta sin egen oksygenmaske først før man hjelper andre. Det er det det handler om.
Det er bra for meg – og for familien min!
Derfor er det viktig for meg å trene. Og derfor synes jeg vi skal heie på hverandre, heie på de andre som også bruker tid på å trene, fremfor å shame, kommentere og hate.
