Det har vært lite sånt her fra meg i det siste, og det er fordi jeg… SA opp.
OK – sååå hva skjer med det?
Greia er, at underveis i permisjonen min med Ella, skjedde det litt endringer med Chris sin jobbsituasjon. Dere husker kanskje at jeg var veldig mye alene? Vel, det varte en god stund, og hele situasjonen var veldig uforutsigbar for oss. Så jeg fikk en god del ulønnet perm fra brannvesenet. Men man får jo ikke det for alltid. Så jeg måtte i grunn tilbake litt før det som egentlig funka. Vi hadde ikke hatt barnehageoppstart enda, og vi hadde et halvt år med fremdeles uforutsigbarhet foran oss, usikkert rundt turnusordninger osv. Jeg hadde gått og bekymret meg for det i en stund, men hadde samtidig prøvd å «unngå» å kjenne på det, fordi det var ubehagelig. (Og hvem vil vel ha det ubehagelig mer enn man trenger, hehe).
Så jeg dro på en vakt, fordi jeg ikke kunne la det gå uten. Men, jeg følte på for mye stress rundt hverdagen. Så det ble med den ene vakten. Jeg prøvde å gjøre avgjørelsen til automatikk, jeg måtte lukke øynene og trykke send på oppsigelsen, og gå å trene for å ikke tenke på det. Det var vondt, rett og slett. Skal man stole på følelser eller fornuft? 😂 Det handler vel i bunn og grunn om mine verdier. For meg ble dette et vanskelig verdivalg, for det er to sterke verdier som for første gang «kræsjet» veldig i hverandre. Og det vel det som gjorde det så vanskelig.
Er det noe som er viktig for meg, så er det å ha en bærekraftig hverdag. OG jeg var også full av ammehormoner, og angst for å «forlate» babyen min. Så jeg syntes det var hardt å gå på 24t flere ganger i uka og 48 t hver 4. helg, spesielt når hun var så liten. Jeg hadde nok kanskje forberedt meg litt dårlig på den der.
Det henger nok litt igjen fra da de to andre var små, og jeg gjennomgikk en skilsmisse. Det var så mye ustabilitet, og det har man fått konsekvenser av i etterkant. Jeg var også rett og slett mye redd for å ikke få være så mye sammen med barna da, og på hvordan den nye hverdagen vår skulle bli da. Vi er jo i en helt annen situasjon nå, men de gamle følelsene kom sterkt tilbake, og jeg tror de har skapt noen nye grunnleggende holdninger hos meg. Så jeg overkompenserer helt sikkert litt nå, og klarer ikke helt å la meg «bare» lytte til fornuften, i grunn fra begge sider.
Men, så ja, jeg valgte å si opp den fantastiske jobben min.
Om jeg angrer? altså.. jeg tenker i grunn ikke at jeg angrer på så mye. Men jeg hadde gjort det annerledes om jeg fikk gå tilbake til august og ta avgjørelsen på nytt. Jeg savner å være på vakt og ha den jobben. Så jeg kommer til å søke igjen. Men, samtidig er jeg glad for all tid jeg har fått sammen med Ella, Milla og Markus, og jeg prøver å utnytte tiden min mest mulig til å få gjort andre ting jeg vil i mellomtiden. For det er jo litt av greia med meg, jeg kan interessere meg for ganske mye 😂🙈.
Denne høsten har riktignok bært preg av en sorg for at jeg ikke dro tilbake til brannjobben. Jeg har rett og slett utsatt og utsatt å si noe om det, fordi jeg har syntes det har vært vanskelig. For joda, jeg syns det fremdeles, 6 mndr etter, er ganske kjipt.
Og så må det jo sies at det å være på et lag også er noe jeg savner stort, å jobbe sammen med de fine folka. Det er vel det jeg har sittet og tenkt mest på, og som gjør at jeg savner det enda mer. Jeg jobbet sammen med sykt fine folk, og det er vel alltid trist å dra fra det.
Jeg er nok også litt sur på, eller skuffa over?, meg selv; hvorfor skal dama ta støyten, liksom? Der kommer nok en sterk verdi for meg, inn. Jeg er absolutt feminist og mener vi skal ha like muligheter. Like muligheter til å velge veien vår selv, også med familien som ramme. Chris har hele tiden vært veldig klar på at det er jeg selv som bestemmer, og at han ikke har noen del av den avgjørelsen. Jeg synes dog det er en enkel vei ut fra han, og vi blir nok ikke helt enige om akkurat den der. Om han hadde noe ansvar i avgjørelsen, eller om det faktisk var min alene til å ta? Men det får bare være, det er ikke noen vits å krangle over. Jeg skulle nok likevel kanskje ønske at han hadde pusha meg litt mer på å bli, eller tatt større del i planleggingen av hvordan vi kunne ha løst det, om jeg valgte å bli. Ja, tatt mer del i og ansvar om avgjørelsen. Det er dog litt for lett å si i etterkant 😂😂😅
Men et poeng er jo at jeg hele tiden har jobbet som trener ved siden av, og dermed har alt på stell fra før av. Og det vet jo han også. Det er jo nesten et «luksusproblem» – å ha to jobber man faktisk elsker! Jeg driver mitt eget firma, 100% selvstendig på egne ben, og det går bra! Og det er helt klart noe å være fornøyd med! Jeg er helt min egen sjef og har skapt meg den fleksibiliteten jeg ønsket når jeg har en liten en. Den fleksibiliteten og tiden jeg savnet da de to andre var små. For jeg har jo jobbet med trening siden 2005, og igjen, jeg elsker det! jeg får hjelpe folk til en bedre fysisk og mental helse, til treningsglede, til bedre selvtillit og mestringstro. Og det noe jeg også ser på som veldig meningsfylt. Jeg burde vel egentlig ha feiret at jeg gjorde et valg og turte å gå for meg selv. Men det føltes likevel ikke ut som noe å feire 😅
Til syvende og sist mener jeg det handler om totalen i familien. Chris sin endring i jobb var en svært positiv endring for hele familien. Det var et stort gode. Og siden jeg trives (veldig godt!) med det jeg gjør nå også, så er jo hans endring vinn-vinn for oss alle. Vi begge har en jobb vi har det bra med og kan utvikle oss i.
MEN. jeg savner fremdeles å være på vakt. Å ikke vite hva dagen bringer. Å virkelig kunne hjelpe noen som akutt trenger det der og da. Å ha muligheten til å bidra til å skape trygghet i en utrygg, uklar og vanskelig situasjon, prøve å gjøre folks livs verste dag til å bli «litt bedre» enn den potensielt kunne ha blitt.
Så. Hva med all innsatsen jeg ha ned for å få den jobben, føles det ikke bortkasta?
Nei, så absolutt ikke. Jeg har hatt en helt ekstremt god «reise» på veien til målet, jeg har lært og vokst så mye på det. Å nå det målet var stort i seg selv. Og jeg har hatt det helt fantastisk på jobb, med så mange gode folk, så mye å lære, og så mange opplevelser. Jeg sitter igjen med en enorm takknemlighet!
Jeg mener at man må tørre å kunne gjøre endringer, og å prøve og feile. Så går man på trynet noen ganger. Sånn er det bare. Da får man gå videre. Prøve på nytt.
Da vet dere hva som skjedde, litt sårt og trist fremdeles. Samtidig, helt mitt eget valg, og jeg tenker at kaaanskje valgte jeg feil. Og så får vi se hva det blir til videre – om jeg klarer å karre meg tilbake i brannbilen 😂 Det er på en måte å starte på prosjektet «på nytt» igjen, men likevel med en ekstremt mye bedre plattform å starte på enn da jeg begynte på scratch i 2016.
I mellomtiden driver jeg som sagt med litt andre ting, mer om det neste gang 🙂
