Det er noen ting man aldri blir fortalt når man er gravid, som man absolutt burde hatt mer info om. Bekkenbunnen og hvordan dette «området» er i etterkant av svangerskap og fødsel, er en sånn ting. Vi får jo gjerne høre at det er lurt å gjøre «knipeøvelser». Likevel er det merkelig at omtrent _alle_ damer jeg trener/har snakket med om dette, ikke klarer å finne denne muskulaturen. Tydeligvis noe man altså ikke har gjort så mye av 😉 Og det skjønner jeg godt, for det er superlett å glemme, og det er pisskjedelig. Og, forskning viser tilogmed varierende resultater av det.

Bekkenbunnen er på en måte et lag med muskulatur som gjør at alt ovenfor holder seg på plass.

Men hva er det som egentlig kan skje «der nede» som er så ille? man hører om rifter osv underveis i fødselen, og at ting kan bli litt «slapt» i etterkant, at man må sy litt og sånt. Men det handler om mer enn det.

For noen år siden var jeg på seminar om bekkenbunnsprolaps. «prolaps der nede??» Jepp. Prolaps der nede. Da tenkte jeg «heldigvis er ikke dette meg», og dro til meg informasjon om hvordan damer som har dette blir påvirket, og hva man kan gjøre med det.

Etter jeg begynte med Crossfit, med mye hopp med hoppetau (spesielt), begynte jeg å tisse på meg når jeg hopper. Det er en ting jeg alltid har vært ganske åpen om, og som jeg har fått tilbakemelding på at andre damer setter pris på at blir «anerkjent» – at det er normalt. Jeg tok en tur til gynekologen (for noen år siden altså), som sa at jeg kunne operere om jeg visste at jeg ikke skulle ha flere barn. HVA jeg hadde der nede, eller hva som skulle opereres, det aner jeg ingenting om. Men hun sa også at hoppetauhopping feks ikke vil gjøre det bedre.

Når man er gravid, blir alle ledd og glatt muskulatur slakkere, for å skulle forberede til fødsel og å gi barnet plass i magen. Kroppen vår er helt fantastisk som gjør dette av seg selv. Bekkenbunnen gir også etter, og blir mer elastisk, for å tilrettelegge for fødsel. For bekkenbunnen henger dette faktisk i i 3-6 mndr etter fødsel.

Dessverre er en av konsekvensene av dette, at ting der nede ikke blir helt som det var, som jeg nevnte i starten her. Man ikke er klar over det, og aldri får noen info om hva som skjer, og hva man burde gjøre med det, så er  det mange som går rundt og tenker at «alt er fint». Etter 6ukerskontroll får man «tut å kjør» for trening og det meste, og man tenker ikke over langtidseffekter eller får egentlig ikke noe særlig info om hva som kan skje.

Underlivsprolaps er en ting som kan skje etter fødsel. Og det er helt sinnsykt vanlig. 1 av 3 som har født, har dette i en eller annen grad. Det er mange damer. Det er også noe som veldig ofte skjer i overgangsalderen, ifbm hormoner. Risikoen øker ved vaginale fødsler, og øker per fødsel.

Nå i mitt tredje svangerskap har jeg vært «flink» med knipeøvelser og vært forsiktig med hopp og løp nettopp pga dette. Det var et stort tema på Mammamage-sertifiseringen jeg tok nå i høst. Fremfall, nedsunken livmor, underlivsprolaps. Jeg hadde smått mistanker for min egen del, men siden jeg ikke «kjente noe» til vanlig, har jeg ikke latt tanken utvikle seg.

Jeg begynte å få følelsen av  at noe «var på vei ut» der nede. Kan kanskje sammenliknes med at en tampong er på vei ut (feks når man tar knebøy) og man må prøve å trekke den opp igjen før den detter ut. Det er en veldig ubehagelig følelse. Så jeg tok kontakt med legen, som sendte henvisning videre til fødested, som da er riktig instans å ta dette videre med ettersom jeg er så langt på vei.

På sykehuset fikk jeg konstatert fremfall, at fremre skjedevegg faller inn (som på bildet under). Dette kan resultere i at urinblæra ikke får tømt seg helt, som kan gi bakterieoppblomstring og infeksjon. Det kan også gjøre at man har mindre kontroll (inkontinens) ved spontan spenning (hopp, løp, hoste, nys, latter, sette seg opp etc). Og det kan være vondt ved sex. Kvinner rapporterer at de opplever dette som nedsettende av livskvalitet. Man føler at man er annerledes, rar.

Jeg har vært mest redd for hva en fødsel vil gjøre med dette, og sett for meg alt mulig rart, at urinblæra plutselig kommer ut av vagina før ungen kommer ut osv. Men dette var visst ikke det som skjer 😉 Legen som sjekket meg var veldig dyktig og forklarte godt. Hun sa at graviditeten i hovedsak påfører «skaden», med tyngden ned og med hormonene som gjør alt elastisk. Man får beskjed om prøve å trene det opp selv ved hjelp av spesialisert fysio (som ja, må inn der og kjenne på knipinga), og 6 mndr etter fødsel kan man vurdere virkningsgrad av dette, og eventuelle andre tiltak, som operasjon.

Man kan operere ulike inngrep, men det er ikke _alltid_ disse inngrepene fungerer like godt, og når man kommer i overgangsalderen vil ting nok endre seg, og man risikerer å måtte operere på nytt. Så hun mente vi skulle gi trening en fair sjanse først. Nå har jeg sjekket litt forskning rundt dette, og det er ikke akkurat bare gladnyheter, da det viser seg at trening ikke alltid er like effektivt på dette. Men det kan iallfall ikke skade, så jeg skal gi det et skikkelig forsøk. Jeg har fått henvisning og en liste fra sykehuset over fysioterapauter som driver med slik behandling.

Av stort sett de fleste jeg har prata med om dette, sier de «hææ? det har jeg aldri hørt om». Det er også ulikt nivå av kunnskap blant jordmødre og fysioterapauter, da dette tydeligvis er et spesialfelt. Litt som ved diastase som jeg har skrevet om før.

Dette er et emne som prates lite om, som folk syns er flaut, og som skaper mye skam. Jeg er nok over gjennomsnittet åpen om ting, og i dette tilfellet velger jeg å dele fordi 1) det er  en så sinnsykt vanlig ting å ha, 2) desto mer man prater om tabu-ting, desto lettere blir det å ta det opp, 3) kan jeg påvirke en person til å få det lettere med dette, så har jeg oppnådd noe.

Det er jo en ganske vesentlig del av livet, å gå på do, å hoste, nyse, også når man er ute blandt folk.

Jeg vet også at det er en rar ting for gutta å høre om. Derfor er det så viktig å få «normalisert» det. Jeg skal ikke ha noen underlivsrevolusjon her, men det å kunne prate om sånt uten at det skal være stigmatiserende, synes jeg er viktig. Det er ca 1,5 millioner kvinner i Norge over 19 år, og ca 85% av kvinnene på 45 år har fått barn (ssb). Det er mange damer det er snakk om. Dvs at ca 1,283 000 damer iløpet av livet får barn. Litt grovt regna uten særlig spesifikke søk, vil ca 400,000 damer oppleve en form for underlivsprolaps bare som resultat av fødsler (427k, men tar bort noe for å ta høyde for keisersnitt).

Man må forstå at dette er en del av naturen, det er sånn kroppen vår er. Kroppen er fantastisk som kan produsere barn. Men å akseptere forandringene man går igjennom, kan være vanskelig. Jeg håper at gutta kan støtte oss, akseptere forandringene vi er villig til å gå igjennom for å føde barna våre, istedetfor å spøke om det.

Jeg ønsker ikke å skremme noen, dette er jo ikke «livsviktige» saker. Man dør ikke av det. Men det kan være sårt, og som sagt skambelagt, og gi lavere livskvalitet. Da synes jeg det er bedre å dele informasjon, fortelle at hei, dette kan skje! Det er lettere å akseptere endringene når man vet hva, hvorfor, hvordan. Det er ikke alltid sånn at kroppen «bare går tilbake til normal etter 6 uker». Og for ikke å snakke om langtidseffekter, overgangsalder.

Det er lov å prate om.