Dette tenker jeg på underveis i slitsomme økter

Idag gjorde vi hero-økta Chris Kyle på Crossfit Elviria ;

[wpvideo Vg0mHkOG]

Buy-in 600m løp (jeg sykla 3 min assaultbike)
3 runder for time:

40 KB swing 24/16 kg
40 boxjumps (jeg tok stepups)
40 thrusters 30/20 kg
40 elevated pushups (jeg tok en handstandpushup-variant

Buy out 600m løp/3 min sykkel.

Cappen her var på 36 minutter.

Dette er en ganske lang og seig økt, og de øktene er mine favoritter. Det kommer nok av at jeg holdt på med gruppetimer i 10-12 år, som hadde en arbeidsdel på ca 40 -45 min. Kroppen min er vandt til det, heller enn kortere sprinter.

På disse øktene går jeg litt inn i en «transe» etterhvert, der jeg ikke tenker så masse eller får med meg noe rundt. Jeg kjenner ikke etter på så mye. Fokus er bare på å komme seg videre.

“If you can‘t fly then run, if you can‘t run then walk, if you can‘t walk then crawl, but whatever you do you have to keep moving forward.” Dette er mitt favorittsitat, av Martin Luther King Jr. Dette har jeg med meg hele veien spesielt igjennom disse lengre tøffe øktene (og er generelt en holdning jeg har til livet). Det hjelper aldri å stoppe. Da er det bedre å roe tempoet og gjøre noe. Man kommer seg ikke videre om man stopper. Men beveger man seg litt og litt, kommer man til slutt i mål. På treningsøkter, som i livet ellers også.

På økter som er «for time» – slik som denne her er – vet jeg også at det er jeg som bestemmer tiden. På en Amrap – «as many rounds as possible» – i en gitt tid, er det allerede gitt hvor lenge man skal holde på. Mens underveis i en for-time kan jeg bestemme selv. Kutter jeg pausene, blir jeg ferdig fortere.

På et foredrag om intensitetstrening og energibesparing jeg var med på for noen år siden (jeg husker ikke hva professoren het, var i ammetåka med Markus), sa de at «det mest effektive er å bli ferdig» på spørsmål om hvordan intensitet/pace man burde holde igjennom ulike løp/ritt. Den som kommer først i mål sparer mest energi og er mest effektiv. Så det lønner seg å bare bli ferdig.

Det er noe jeg husker på selv når jeg trener sånn som det her. «Bare bli ferdig». Lange pauser synes jeg ikke hjelper noe, noen ganger føles det nesten som at pulsen går opp når jeg stopper.

Pausene bruker jeg mest for å passe på at muskulaturen ikke blir for sliten til å klare flere reps. Som idag da det var thruster etterfulgt av pushups. Det sier seg selv at armene kommer til å bli slitne av denne komboen. Derfor tok jeg thrusterne 12-12-8-8, slik at de ikke fikk så mye syre, og dermed kunne gå rett på pushups, som jeg delte opp i femmere.

Et annen ting som hjelper meg litt med å pushe, er dersom jeg klarer å komme meg litt forbi noen av de andre på økta. Høres litt ego og sykt ut kanskje, men jeg føler jeg kan «spise» av energien deres. Jobbe inn et større og større gap, holde bare et litt høyere tempo, så jeg får et større forsprang. DET synes jeg også er ganske motiverende. Der kommer vel konkurranseinstinktet inn 😉 MEN jeg trenger ikke å vinne! Det er ikke nødvendigvis det det handler om. Jeg vet også at jeg er ganske god på lengre økter, og at mange feilbedømmer deres starttempo. Mange sprinter i starten, og er treg på slutten. Her vet jeg at om jeg jobber konsekvent, jevnt og raskt vil det gjøre at jeg tar dem igjen senere i økta når de blir slitne. Jeg må jobbe ut fra mine forutsetninger og et tempo jeg klarer å holde jevnt, og helst ikke bry meg om hva de andre gjør. Jeg har kun kontroll på meg og mitt, og kan ikke styre de andre.

Nå må det også sies at på «lengre», slitsomme økter i varmen må jeg passe litt på intensiteten min nå som jeg er gravid. Det setter selvsagt en liten demper på det hele. Samtidig som ting er tyngre og «motivasjonen» er mer variabel. Det er lettere å «kimse unna» når man har en «unnskyldning». 😉

NÅ er det familietid!