Jeg fortsetter litt i samme gate fra gårsdagens innlegg. Denne gangen går jeg over på hvor du ser din egen verdi, og hva du reflekterer ditt jeg i. Med et noe personlig eksempel mot slutten 🙂
Jeg møter mange mennesker som kommer til meg for å oppnå en endring. Siden jeg mest av alt hjelper folk med fysisk trening, er det gjerne fysiske endringer de kommer til meg for også.
Hos en del av de jeg møter og får jobbe med, handler det ofte om utseendet. At man vil se annerledes ut. Og jeg kan forsåvidt forstå og akseptere at det er noe man vil gjøre noe med, jeg selv trener jo også for å «kunne se bra ut naken» (eller, så godt man kan ut fra forutsetningene man har). Og det må jo være helt legit, det.
Utfordringen er når alt man er reflekteres tilbake til dette. Når selvfølelse og selvtillit, kjærligheten til seg selv, er avhengig av hvordan man ser ut. Når det er avhengig av hvor mye eller lite kroppsfett man har.
Og – det trenger ikke handle om dette med kropp heller for den saks skyld. Det kan være at man legger alt sitt jeg i prestasjoner, i fasade, i konkurranse mot andre. Dette er ikke et nytt tema. Dette er ting som har vært tatt opp mange ganger før.
Uansett, så vil jeg sette fokus på hva er det som utgjør ditt bilde av deg selv og din verdi? Dette kommer tilbake til hvem du er, hva meningen med ditt liv er. De store spørsmålene som man gjerne ikke tar seg tid til å tenke over. «Det blir så stort». Ja det blir det. Det er stort. Når vi nå uansett har livet, kan vi vel like gjerne gjøre det beste ut av den tiden vi har.
Klarer du å omfavne alle aspekter hos deg selv? Eller må du prestere på ett eller annet felt for å være god nok for deg selv og (tilsynelatende) de rundt deg?
Jeg kan helt ærlig si om meg selv at jeg har perioder der jeg må jobbe mer med dette. Jeg kan tenke at jeg ikke er «god nok» dersom jeg ikke har gjort ditten og datten. Men desto mer jeg jobber med det, desto rausere jeg er med med meg selv, desto mer jeg tenker og reflekterer og velger å tenke annerledes enn jeg har gjort før, desto bedre blir det også.
Noen sier det kommer med alderen, men jeg kan oppleve stor forskjell på folk uavhengig av alder – det handler nok mer om tankene våre enn alderen vi har. Selv om alder gjør at vi får mer livserfaring og kunnskap, og ofte mer ro.
Jeg tenkte litt ekstra over dette temaet her da jeg fikk dette bildet fra konkurransen i Riga i sommer. Det første jeg tenkte på, og så på, var «jiiiz den magen henger jo ut på kantene. DETTE bildet kan jeg ikke dele.» («lovehandles» er en ting jeg har litt noia for på meg selv, som jeg aldri helt har klart å «akseptere». Men ser jeg på andre legger jeg ikke engang merke til det! det spiller jo virkelig ingen rolle).
Istedetfor å være kjip mot meg selv, velger jeg å tenke;
1) Jeg er mer enn magen min. Magen min definerer ikke hvem jeg er, og jeg tviler på at de som er glad i meg bryr seg døyten om det der. Hadde jeg trukket tightsen litt opp eller hatt en lenger topp, ville det heller ikke vært sånn.
2) Jeg er 16 uker på vei på dette bildet, og kroppen er i forandring. Det må bare aksepteres. Alt til sin tid.
3) Selv om jeg ikke er rippa, er jeg fremdeles sterk, kroppen min fungerer superbra. Jeg klarer å bære fram barn, OG jeg er så heldig at jeg er i god nok form til å trene greit nok, og ikke minst, delta på konkurranse i uke 16! Jeg bør være takknemlig.
Dette bildet burde gjøre meg stolt – ikke flau(!) – over meg selv.
Jeg opplever at dette er en gjenganger hos mange, riktignok på ulike arenaer. Noen ganger er vi urettferdig mot oss selv. Prøv å legg merke til det. Hvordan ville du reagert dersom en venn var i samme situasjon? Ville du sett på det som logisk, eller ville du ha syntes det var en urimelig tanke? Vær din egen beste venn, og vær raus mot deg selv. Uansett mage, lår, hår, vekt man løfter, prestasjoner på jobb, karakterer, karriere og inntekt.
Selv om man ønsker å bli bedre, kan man fremdeles ha det bra med seg selv.
Vær glad i deg selv, og vær stolt over den du er. <3
