For ca et halvt år siden fikk jeg en forespørsel fra en av mine PT klienter om ikke jeg også kunne trene mannen hennes. Det er jo alltid fint å få slike henvendelser! Men denne gangen var det litt ekstra spesielt.
Bjarte – en helt «vanlig» fyr i 40-åra som alltid har elsket trening, fart og action – utviklet i slutten av 20-årene sykdommen sykdommen Limb Girdle type 2I. (LMGD2I). En muskelsykdom der kroppen ikke klarer å ta til seg leucin, og musklene brytes ned.
I hennes henvendelse forteller hun meg at «legene tror det er mer, men med en sjelden diagnose er det nesten sånn at legene vet mindre enn Bjarte. Trener han for hardt brytes musklene ned og han bygger ikke nye. Han har alltid veldig høye CK verdier. Han er sterkest rammet rundt musklene i hoftene. Etter det kommer musklene rundt skulderpartiet. Hvorfor det rammer akkurat de områdene sterkest vet legene ingenting om.
Sykdommen har ikke typiske stadier, alvorlighetsgraden er veldig ulik. Noen sitter i rullestol allerede som barn. Den utvikler seg ulikt. Noen får alt, og andre klarer seg bedre. Derfor vet vi ikke med sikkerhet hva som kommer rundt neste sving.
Tidligere fikk han beskjed om å ikke trene. Det funket selvsagt veldig dårlig. Leger er ikke sikker på hva som er best. Bjarte stoler mer på egen vurdering enn fagfolk med generell kompetanse på hans diagnose. Han kjenner kroppen sin selv best.
Han trives best i 200 km i timen og vil mest av alt bare få være som alle andre. Derfor vil han heller teste ut trening med deg enn å trene med en med helsebakgrunn. Han har mer troen på god treningskunnskap enn at han skal gå inn på et senter og kjenne på diagnosen.».
SHIT – så spennende! Og skummelt på samme tid! Meg som er god på «frisktrening» liksom – er det riktig å bli med på dette? Men de vet jo hvem jeg er og hva bakgrunnen min er, og likevel har de spurt. Why not?
Jeg var selvsagt ydmykt nysgjerrig på om jeg kunne hjelpe til med motivasjon og resultater, og ble med på prosjektet deres.
Kroppen hans brytes som sagt sakte ned. Og fra å kunne gjøre alt her i livet, trene vanlig, løpe, sitter han nå i rullestol – noe som forøvrig også var en mental baug å komme over for han, men som faktisk er et godt verktøy mtp å få leve det livet han ønsker å leve. Da vi startet vårt samarbeid klarte han å gå når han først sto oppreist, men måtte ha støtte/hjelp for å komme seg opp av stolen, og måtte opp igjennom stolen for å komme seg opp fra gulvet.
Bjarte hadde to overordnede mål. 1) få treningsmotivasjonen opp, som igjen påvirker humør og livskvalitet. og 2) få økt kontakt med muskulatur som har «svunnet hen», slik at han kan gjøre flere bevegelser; «F.eks. ønsker jeg å se om jeg klarer å få tilbake evnen til å komme meg opp fra gulvet uten hjelp».
Etterhvert kom det også fram et mål om å klare å stå oppreist lenger uten at knærne låser seg – dvs å måtte bruke muskulatur å stå på, ikke «henge på leddene» som han har gjort en stund. Dette målet er viktig for han siden han spiller i band, og ønsker å kunne stå oppreist på scenen.
Treningene med Bjarte er noe annet enn treninger med andre PT klienter. Altså – jeg er virkelig glad i og stolt av alle de jeg trener – jeg er heldig som har så mange flotte personer jeg kan hjelpe, og jeg lærer så masse av de alle sammen. Men dette prosjektet her er liksom noe ganske annet enn hva jeg er vandt med. Det tror jeg dere skjønner også 🙂
Mye av det vi gjør, er veldig nedskalerte bevegelser som vi «andre» tar for gitt. Små deler av bevegelser som han sliter med, blir en treningsøvelse. Noen øvelser blir med assistanse av meg og strikker, rigg etc, andre øvelser kutter vi range of motion til det som er innafor hans evne. Vi har et utrolig godt samarbeid, der vi sparrer med hverandre for å finne ut av beste løsninger. Ingen av oss har fasiten, men sammen blir det ganske bra. Jeg tar med meg alt jeg har lært av hundretusen forskjellige kurs og sertifiseringer igjennom mine 15 år som trener. Jeg har alltid tenkt at «jeg lærer alltids ett eller annet jeg en gang får bruk for» når jeg har deltatt på ting, og det kan jeg virkelig takke for idag. Alt fra pilates, yoga, les mills timer/bodycombat(!), mammamagetrening, calistentics, crossfit, turn, strongman, vektløfting.. altså. ja. mye forskjellig!
[wpvideo lbhSTvzP]
Det tok ganske kort tid før han merket progresjon på noen av øvelsene. «Jeg klarer å få begge bena opp samtidig her nå» – mageliggende benhev, etter et par uker med treningen vår. Det ble mye rapporteringer om økt kroppsbeherskelse og kontakt med muskulatur.
Og så på en PT time sa han «se her nå!», og vips – så reiste han seg rett opp av stolen! Den følelsen man får når man får være med på noe sånt er helt sinnsyk! Litt misunnelig på alle fysioer der ute som får hjelpe mennesker med dette hver dag 😉
Vi har fortsatt treningen, og det blir stadige fremskritt.
Bjarte har blitt med på et forskningsprosjekt på denne sykdommen hos UNN, der han var oppe på testuke for litt siden. En av de fysiske testene som ble gjort, var å komme seg opp for egen maskin fra gulv til stående.
Og GJETT HVEM SOM KLARTE NETTOPP DET!!!
Jeg fikk en rimelig kul SMS den dagen! Jeg gikk rundt på Tveita senter (av alle steder), og plutselig tikka tidenes SMS inn om at han nå hadde klart å reise seg opp. Fysioene på forsøket var vel nesten like overrasket som det han selv var. (De var vel også ganske overrasket over at han trener med en «crossfiter» og ikke en fysio 😉 Men som han selv sier, ønsker han ikke å være «pasient»).
Jeg ville jo selvsagt se det med egne øyne også da vi hadde PT time igjen, og dæven – rett opp og ned på gulvet igjen og så opp. For en prestasjon! Prestasjon der og da – og rett og slett av innsats og trening han har holdt på med igjennom denne perioden.
[wpvideo 1FYcYqpQ]
Jeg blir så sinnsykt inspirert av dette her – glad for at jeg kan bidra og hjelpe til, og inspirert av hans pågangsmot og evne til å «overvinne» en ellers ganske kjip situasjon.
Jeg synes jo egentlig at han burde starta en blogg selv, for han kan være en utrolig kul inspirasjon for andre. Men han er vel ikke en typisk blogger (haha), men han sa jeg kunne skrive om det istedet. 😉
