Mamma kroppen-del 2;
Jeg fortalte ganske åpent om litt problematikk i tht bekkenbunnen da jeg var gravid. Det tenkte jeg å ta en follow-up på nå som det er ett år siden fødsel.
I svangerskapet slet jeg mye. Pga tyngden av Ella og morkake ++ og hormoner som slækker på ting og, som presset nedover. Jeg gruet meg til fødsel, og var bekymret for at det skulle bli verre. Men, jeg var heldig – og hadde en fin, rask og grei fødsel, som faktisk nok ikke gjorde såå mye mer skade.
Jeg har jo hatt problemene mine lenge. Lenge før Ella.
For.. tja, 4 (?) år siden, var jeg hos en gynekolog som sjekket litt, ettersom jeg var plaget med at jeg tisset på meg ved host, nys, latter, løp, hopp. Etter undersøkelsen, sa hun at «dette kan du ikke trene bort – dette må opereres. Skal du ha flere barn? For da får du vente til du er ferdig med barn».
På det tidspunktet visste jeg ikke hva det kom til å bli til ifht barn. Så jeg la det hele på is.
I svangerskapet ble det som sagt verre. Derfor ble også bekymringene større. Så jeg har vært veldig forsiktig, for jeg ville jo helst ikke gjøre vondt verre.
Med forsiktig, mener jeg;
- Droppa doubleunders/stusshopp tidlig i svangerskapet, gjorde det vel kun i konkurransen i uke 16.
- Droppa løping ca. halvveis i svangerskapet, rundt uke 20.
- Det samme med box jumps, ja egentlig det meste av hopp.
- Jobbet mye med bekkenbunnstrening. Hver dag.
- Fokus på bekkenbunnskontroll i styrkeøvelser, spesielt som bøy, markløft etc. Der har jeg latt kontrollen/kontakten avgjøre belastning.
OM dette har noen effekt, vet jeg jo ikke. Om bekkenbunnen min hadde vært det samme NÅ, uten disse hensynene, kan jeg jo ikke vite. Men, det har ikke gjort det verre å gjøre dette iallfall.
For å følge dette opp, var jeg hos gyn i svangerskapet. Her fikk jeg henvisning til «gyn-fysio» -som sjekker muskelknipefunksjon/kontakt. Pga lang ventetid (og litt treghet hos meg) + corona, var jeg på første time ca. 4-5 mnd etter fødsel.
Der
- sjekket hun at jeg får kontakt med bekkenbunns- muskulatur
- At jeg kniper «riktig»
- Tok trykkmåling av styrken på knipet. (Vissnok har vi alle ulike utgangspunkt her, så et resultat kan ikke sammenliknes med andre. Det er fremgangen fra dato til dato som er relevant). Her brukes en «minidildo» med trykkmåler.
Deretter var det hjem med knipetreningen (som jeg jo hadde holdt på med en stund).
Jeg angrer litt på at jeg ikke fikk ræva i gir tidligere og fikk tatt en sånn trykk-test med en gang, det hadde vært veldig gøy å få med seg hele forbedringen. Det anbefales!!
Etter et par måneder, dro jeg tilbake. Knipetesten viste signifikant bedring. I denne perioden hadde jeg også begynt med løping, noe som også kan være med på å styrke opp – men innafor tåleranse-evne (kortere økter intervaller etc).
Jeg tok enda en sånn test – en tredje altså – på høsten, vel 9- 10 mndr etter fødsel.
lgjen, signifikant styrkeøkning.
Likevel.. Det har ikke hjulpet på problemet mitt!
Jeg tisser fremdeles på meg ved mye hopp og løp, ved host, nys og latter.
Så, jeg dro tilbake på gyn på Ahus, der de sendte meg til urolog.
Her må jeg også skyte inn at mine problemer ikke er «krise-problemer»! Det er plagsomt og irriterende å tisse på seg – men jeg vil ikke la det være et hinder for meg. Så, helloo tena lady! Det som er verst, er når jeg er på jobb, og akutt hoster, nyser eller ler (eller blir veldig sliten). Å ikke klare å holde igjen da, det er plagsomt.
Så. Hos urologen;
Jeg drakk endel vann noen timer før jeg skulle inn, og hadde ikke vært på do de siste to timene før undersøkelsen. (standard prosedyre).
Vi gjorde så noen tester. Jeg sto i en sånn fødebleie med bind i, og skulle «hoste», og hoppe i jumping- jacks, mens jeg slappet av i muskulaturen. Det var (naturligvis) litt for unaturlig for meg, så testene gikk «for» bra – jeg klarte ikke å slappe av og jeg er nok for sterk for de jumping jacksene.
Normalt fyller man da opp blæra, og deretter hopper. Men, det ventet vi med nå.
Fordi.
Jeg fremdeles ammer❣️ og det skal jeg gjøre en stund til.
Og det påvirker bekkenbunnen bigtime. Det er dermed ingen vits å ta noen avgjørelse for noe som helst nå. Jeg visste jo det i grunn… Men håpet at siden det hadde gått så lang tid etter fødsel, så var det greit. hehe.
Så fra timen vår 10. november, satt vi opp en ny time i.. August 2021!
En hel evighet til.
Jeg tenker at det er litt kjedelig å måtte vente så lenge, men så er det noe med å la kroppen gå sin gang også – å operere på bekkenbunnen virker som en så genial Quick-fix. Men, operasjonensresultatet varer i ca. 15 år. Deretter begynner ting å skli litt tilbake.
34 år t 15 år = 49 år.
= overgangsalder-tid.
= eeenda mer problemer. Og da har man allerede «brukt opp» operasjonen med best prognose. Man kan operere på nytt, men i motsetning til knær og hofter som byttes ut, er det ikke snakk om å bytte ut noe. Det må opereres rundt det gamle, og det minsker sannsynligheten noe for optimalt resultat.
så, spørsmålet er jo..
Kan jeg leve godt nok med dette i noen år til? så kan jeg ha operasjonen til gode? Og kanskje unngå mer av risikoen med å måtte bruke bleier når jeg blir eldre?
Det blir mange ting å ta med i beregningene.
Jeg fikk en veldig god samtale med urologen rundt dette.
For mange damer vil kanskje ikke de problemene jeg har, være så mye til bry. Men med alle de kravene jeg stiller kroppen min ut for, blir det litt mer til bry enn for andre som ikke «utsetter» kroppen sin for så harde påkjenninger. Kanskje jeg skal akseptere, eller forsone, meg med at akkurat nå, så er det bare sånn. Velge at dette inntil videre er noe jeg må leve med. Og bruke energien min på andre ting enn å la meg plages av dette.
Hva sier dere? Fler i samme situasjon? operert eller ikke operert? Tenker du over kroppen din nå vs om 15 år?
Bildet på topp er forøvrig 1 uke etter fødsel.
